jan 21

I dag var eg med på ekskursjon til Grøvik Verk i Liabygda utanfor Ørsta. Dette er norges leiande produsent av komplette takrennesystem og den einaste produsenten av takrenner i aluminium i Noreg. Veit eigentleg ikkje kvifor eg skriv dette her, men eg er litt oppglødd etter dette besøket. Det var veldig fascinerande å sjå kor effektiv og gjennomført heile produksjonen av dei ulike takrennedelane gjekk føre seg. Storparten av produksjonen var det maskiner og robotar som tok seg av, så noko av det som slo meg først, var at det ikkje var så mange menneske der. I tillegg var det svært ryddig og reint, og alt var organisert og systematisert. Det var knapt nok støv på golvet, og i løpet av heile besøket, såg eg ikkje ein ting som ikkje låg der det skulle. For systemfrikar som meg, må eit besøk som dette være det næraste ein kjem kjensla Onkel Skrue må ha når han stuper ut i pengebingen sin. Som ein spiss på det heile, lagar bedrifta det meste dei har av maskiner og vertøy sjølve. Til slutt: Hugsa eg å fortelje at denne bedrifta produserer årleg 700 kilometer med takrenner kvart år? Det tilsvarer ein biltur frå Fosnavåg til Fredrikstad, via Dombås og Oslo.

jan 18

Om nokon prøvar å nå meg på mobiltelefonen for tida, det være seg SMS som taleanrop, må de smøre dykk med tolmod. Eg har nemleg eit problem med telefonen som viser seg å være vanskeleg å løyse, men eg jobbar med saka. Det er i grunnen litt herleg utan telefon..

des 30

1. januar skriv vi det forrige året inn i historia og vender blikket framover. Nyttår vert for mange eit markert skilje mellom fortid og framtid, og vi legg det gamle bak oss og helsar ei ny tid velkommen.

Til tider lurer eg på kva er best. Å leggje fortida bak seg? Å møte framtida? Eg sa til ein venn av meg for litt sidan, at denne nyttårsafta skal eg feire at året 2009 er over. Dette året har stort sett alt gått i dass for min del, men er det ikkje nettopp då ein skal helse framtida velkomen?

I dag vil eg trekkje tilbake påstanden om at eg skal feire at eg skal feire at 2009 er over. No har eg nemleg funne ut at ein ikkje berre skal sjå framover eller bakover, men både framover og bakover.

Nyttår er ikkje ein unntakstilstand, men ei forsterking av og eit overblikk over korleis livet er nettopp no. At vi ved nyttår let oss bli gripne av tru og håp på det som møter oss er for meg eit sterkt uttrykk for livsmot. Spør du meg, burde vi alle feire nyttår med oss sjølve og saman med andre, heile året..

des 28

Eg kikar ut vindauget. Det snør beskjedent, og dei kvite flaka legg seg varsamt på bakken. I lyset frå ein lyktestolpe, får snøflaka ein ny og glødande glans, medan dei dansar seg ned mot bakken. Stolpen står der så traust og fast. Og usynleg. Under, i lyset av stolpen, kavar menneska seg forbi. Dei kjempar mot tida, dei gløymer seg sjølve i jaget etter meir, og stolpen som kastar lys på dei, ensar dei ikkje.

des 26

7 av 10 pepperkakehus har alvorlege feil og manglar i fylgje ein rapport frå SINTEF Byggforsk. Dette vekkjer iallfall interesse for meg som studerer bygg- og anleggsfag. Artikkelen kan du lese her.

des 24

Eg vil med dette ynskje alle saman ei god jul!

Håpar alle får ei fin julehøgtid!

des 21

Erfaring er slipesteinen til livet.

André Sæter, 21.12.2009.

des 20

I dei dagane lét keisar Augustus lysa ut at det skulle takast manntal i heile verda. Dette var fyrste gongen dei tok manntal, og det hende medan Kvirinius var landshovding i Syria. Då fór alle heim, kvar til sin by, og skulle skriva seg i manntalet.

Josef òg fór frå byen Nasaret i Galilea og opp til Judea, til Davidsbyen, som heiter Betlehem, for han høyrde til Davids hus og ætt, og skulle skriva seg der. Maria, festarmøya hans, var med han. Ho venta då barn. Og medan dei var der, kom tida då ho skulle føda, og ho fekk son sin, den fyrstefødde; ho sveipte han og la han i ei krubbe, for det var ikkje rom åt ei i herberget.

Det var nokre gjetarar der i grannelaget, som låg ute og vakta sauene sine om natta. Best det var, stod ein engel frå Herren framfor dei, og Herrens herlegdom lyste kringom dei. Då vart dei fælande redde. Men engelen sa til dei: “Ver ikkje redde! Eg kjem med bod til dykk om ei stor glede som skal timast alt folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by; han er Kristus, Herren. Og det skal de ha til teikn: De skal finna eit barn som er sveipt og ligg i ei krubbe.”

Brått var det ein stor himmelhær saman med engelen; dei lova Gud og kvad: “Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske som Gud har hugnad i!”

Då englane hadde fare frå dei og attende til himmelen, sa gjæterane til kvarandre: “Lat oss gå inn til Betlehem og sjå dette som har hendt, og som Herren han kunngjort oss.” Så skunda dei seg dit og fann Maria og Josef og det vesle barnet som låg i krubba.

Då dei fekk sjå det, fortalde dei alt som hadde vorte sagt dei om dette barnet. Alle som høyrde på, undra seg over det gjætarane fortalde. Men Maria gøymde alt dette i hjarta sitt og grunda på det. Og gjætarane vende attende, medan dei lova og prisa Gud for det dei hadde høyrt og sett; alt var så som det hadde vorte sagt dei.

Lukas 2, 1-20.

des 19

Ei natt hadde ein mann ein draum. Han drøymde at han spaserte langs ei strand med Herren! Over himmelen kom bilete frå livet hans til syne. For kvart bilete han såg, oppdaga han at der var to par spor i sanden: Det eine var hans eigne, og det andre var Herrens.

Då det siste biletet for forbi over himmelen, såg han tilbake på spora i sanden. Han la merke til at mange gongar i livet løp var det berre eitt par fotspor. Då oppdaga han også at det var dei gongane livet hans hadde vore vanskelegast og mest smertefullt.

Dette forstod han ikkje, så spurte han Herren: “Herre, du sa ein gong at då eg bestemte meg for å fylgje deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men no ser eg at då mi nød var størst og livet var vanskeleg å leve, då er det berre eit fotspor. Eg forstår ikkje kvifor du forlét meg då eg trengte deg aller mest?”

Då svarte Herren: “Mitt kjære og dyrebare barn! Eg elskar deg og vil aldri forlate deg. Dei gongane i livet ditt då prøvelsane og lidingane dine var størst – og du berre kan sjå eitt spor i sanden, det var dei gongane eg lyfta deg opp og bar deg i armane mine.

des 13

Den første som klarer å løyse denne julenøtta, får ei boks med pepperkaker og ei 1,5 liters flaske Eplerose med meg. Om du har eit svar, eller ein kommentar til oppgåva, legg du det inn som kommentar til innlegget. Lykke til! Her er julenøtta:

Tre julenissar har dårleg råd etter å ha brukt siste rest av årets budsjett på gåver til små barn i julehøgtida. Trangen etter pepperkaker er enorm etter alt strevet med gåveutlevering, og dei bestemmer seg for å spleise på ei pepperkakeboks. Alle tre nissane tek derfor med kvar sin ti-kronar og går til det nærmaste samvirkelaget. I hylla finn dei ei pepperkakeboks som kostar 30,- kroner, og dei bestemmer seg for å kjøpe den. Dei går til kassa og gir ein ti-kronar kvar til kassadama, altså 30,- kroner tilsaman. Glade og nøgde går dei ut døra med ei boks med pepperkaker.

Butikksjefen, som sat i den andre kassa, oppdaga plutseleg at det stod feil pris på pepperkakeboksa. Prisen skulle være 25,- kroner. Kassadama tenkte ho skulle være lur, så i staden for å gi dei ein fem-kronar tilbake, tok ho ut fem kroner frå kassaapperatet i kronestykker, la to av dei i lomma, og la på sprang etter julenissane. Då ho nådde julenissane igjen, gav ho dei ei krone kvar og sprang tilbake til butikken.

Etter å ha fått tilbake kvar si krone, hadde då dei tre julenissane i praksis betalt ni kroner kvar for pepperkakeboksa. Tre ganger ni er tjuesju (3×9=27) ikkje sant? Nå vi legg til dei to kronene kassadama la i si eiga lomme, får vi 29,- kroner.

Kvar vart det av den siste krona?

preload preload preload